Going down memorylane....

vel i dag er det nøyaktig et år siden jeg mistet noe veldig kjært og at jeg mistet en god venn. jeg trodde siden jeg nå er så lykkelig at jeg ikke vill huske det og at jeg ikke ville bry meg, men det gjør jeg. det er ganske vanskelig for meg og tenke på den dagen, for den er på listen over de verste dagene i mitt liv...

jeg har en uvane med å synes synd på meg selv, så når jeg begynte i dag gikk det desverre utover min kjære. og da le jeg bare enda mer lei meg og enda mer sint på meg selv. for han er den siste jeg burde dumpe disse problemene over på. og jeg vet han bare vil si at han forstår meg og at jeg aldri er til bry, men alikevel er det dårlig gjort av meg. han fortjener det ikke. men når jeg tenker på hvordan jeg mistet en spesiell person i fjor så kan jeg ikke unngå å tenke på hvor heldig jeg er som har en så fantastisk og spesiell person i livet mitt nå :)

for det er nå det gjelder, for det er nåtiden som tells.... fortiden er ikke så viktig!